solveig

Denne bloggen takker for seg.

Nå i disse tider er jeg vel neppe den eneste som blir nysgjerrig på psykososiale lidelser og psykopati.

"Psykopati (fra gresk psyche "sjel", "liv" og pathos "lidende") er en personlighetsforstyrrelse som karakteriseres av en svikt eller total mangel på grunnleggende sosiale ferdigheter og følelser som medfølelse og empati. Personer som lider av psykopati er utpreget egosentriske." Wikipedia

Psykopater kan utad virke sjarmerende, imøtekommende og hyggelige. Men ettersom man lærer seg å kjenne disse menneskene vil man oppdage svært urovekkende personligheter. Vi snakker total mangel på genuin empati og sympati. Hvis en psykopat uttrykker medfølelse er den ikke oppriktig og ærlig, men den kommer til uttrykk kun fordi psykopaten selv vil dra fordel av å virke som et medfølende menneske.

Disse menneske er egoister som helt naturlig og uten skyldfølelse ødelegger og skader for å få viljen sin. De eier ikke hemninger, og er villig til å gjøre hva som skal til, for å nå et mål. De lyver og manipulerer.

Dessuten har disse menneskene nærmest et ikke-eksisterende forhold til moral og etikk, regler og grenser. Det tar gjerne lang tid før deres egentlig jeg avdekkes. Kun nær familie, venner og eventuell partner gjennomskuer deres tilsynelatende suksessfulle person.

De er gjerne hyperaktive, impulsive og har lett for å kjede seg og være i ro, misliker langsiktig planlegging, og lever som oftest i nuet. De mangler følelse for ansvar og anger, og ser ikke egne feil. Dessuten går de hyppig ut og inn av forhold, og tar lett på andres følelser, og er dermed ute av stand til å oppleve ekte kjærlighet.

En slik diagnose er selvsagt ikke noe psykopatene selv vedkjenner seg, og vil møte en mulig konfrontasjon med benektelse, følelse av krenkelse og uforståelighet.

De nesten 100 menneskene begynner å få navn, et ansikt. Snart begynner realiteten å velte innover oss. Snart skjønner vi at dette er virkeligheten.

Det er så ubegripelig.

Jeg ser ansiktene, navnene, og det er så ufattelig. Hvordan de menneskene ikke er mer på grunn av ett menneskes sinnsyke ideologi.

For meg er dette en vekker. En virkelig vekker. Jeg vet at jeg ikke skal la mennesker som Anders Breivik vinne.

Det er så trist. Selv om jeg ikke kjenner noen, og dermed opplever en enorm takknemlighet, går dette fryktelig inn på meg.

Noe av det som gjør meg mest uvel rundt det hele er hvordan du gjorde det hele med et glis rundt munnen. Hvordan du gjorde dette som den største selvfølgelighet.

Hvordan du, Anders, som nå har drept nærmere 100 mennesker, overga deg til politiet uten å mukke, din mission var fullført. Du var ferdig. I ditt hode hadde du gjort noe bra, noe riktig.

Jeg ser for meg hvordan du er stolt, samvittighetsløs og kald. Hvordan dette for deg var helt greit. Ikke bare greit, men riktig. Og det gjør meg så utrolig kvalm. Det er direkte kvalmt å tenke på hvordan du tror du har reddet Norge, hvordan du satt din syke ideologier ut til live.

Det er i mitt hode ubegripelig. Helt ufattelig. Du er ikke god. Du vil bli møtt med skuffelse, sorg, hát når du en gang får ferdes fritt i norske gater igjen. Dette er ikke noe å være stolt over. Tørk av deg det kvalme gliset og de ekle seiersropene dine.

Anders, du Anders, jeg er sjeldent så skuffet og oppgitt som i dag. Å se bilder av deg gir meg skikkelig avsmak. Jeg håper du en dag forstår omfanget av hva du har gjort. Jeg håper du skjønner hvilken smerte du har påført et hundretalls familier, for ikke å snakke om en hel hærskare av venner, bekjente og øvrige landsmenn.

Disse ungdommene hadde aldri gjort deg en flue fortred. Tenk på det. Tenk på den jenta som sprang, den gutten som gråt, de døde kroppene, redselen og sorgen hver eneste kveld før du skal sove, hver eneste morgen når du står i dusjen, hver eneste gang du åpner en melkekartong. Tenk på dem. Tenk på familiene.

Det du har gjort vil aldri bli glemt. Du din forræder. Den enorme smerten du har påført Norge vil stå innskrevet i historiebøkene. Folk i mange generasjoner framover i tid vil riste på hodet av dine handlinger. Du vil bli listet etter Hitler.

Aldri glemt. Aldri.

Det er med klump i magen og tårer i øynene at jeg forsøker å uttrykke min dype sorg, medflølese og smerte etter gårsdagens hendelser på Utøya og i Oslo.

Våre medungdommer, politisk engasjerte ungdommer. Forsvarsløse i det som blir en kamp mellom liv og død. Jeg kjenner en fortvilelse, et sinne, velte seg i magen.

Nærmerer 100 liv har gått tapt, i det som er den største tragedien i Norge siden 2. verdenskrig. Jeg håper at alle forstår omfanget av denne katastrofen. Dette er en dag vi alle vil huske resten av livet.

Jeg er rystet i det jeg lurer på hva som gjør et menneske i stand til å skyte et slikt grufullt høyt tall ungdommer rett ned. Å ønske død over deres liv.

I går var en tung dag.

Min dypeste kondolanse går til alle pårørerende.

63 sider. Hele zbz.blogg.no. Som dere ser har innleggmengden minsket betraktelig. Ses omkring. God sommer!

Sandaler fra Acne

Det er så tomt og kaldt. Du var så varm og god. Fantastisk snill. Du var den type menneske som strålte ut godhet. Det er en grunn til at du hadde fangruppe på Facebook med nesten 300 medlemmer. Så lenge du fins i våre minner og tanker, fins du. Ingen formidlet gleden ved matematikk slik som du, du lyste opp mens du underviste likninger og algebra. Du motiverte og inspirerte elever som for lang tid siden mistet gnisten. Man vet ikke hva man skal si lenger. Virker som en bølge av dødsfall har rammet skolen, som om det ingen ende skal ta.

Det var engelsktentamen. Bare jeg og Gry som satt igjen, og du, som var vakt. Og det er ikke lenge siden. Det er så rart hvordan ting kan forandre seg så fort. Det var et kvarter igjen til vi måtte levere, og stresset var overveldende, men du skravlet i vei. Det kommer jeg aldri til å glemme. Du, fantastiske lærer. Du smarte, glade, snille, flinke menneske.

Du vil aldri bli glemt. Du vil leve videre i hver en likning som løses. Du er matematikk. En ubegripelig flink lærer. Hvil i fred. Takk for alt.

Det blir tomt i gangene framover, det skal være sikkert...

I love you

Det skal så fryktelig lite til for å bryte deg ned. Det som du har brukt år og dag på å bygge opp. Som et torn av kort. Et vindpust er det som skal til, og 1-2-3, du må begynne på nytt. Enda en gang.

Du er merket for livet, ingen kan fjerne det, det er som en tattovering så stor at den til tider dekker hele kroppen din. Det er sjeldent du greier å dekke den til, i hvertfall fullstendig. Men du vil ikke at noen skal se den, og når de gjør det føler du deg så sårbar og naken.

Det hele gir det flashback til første skoledag, usikkerheten og nervøsiteten tilbake, den tar deg i skulderen og tvinger neglene sine ned i huden din.

Du er eldre nå, liksom klokere. Mer hardhuda, sies det. Men det er så feil, det skal ikke noe til. Et vindpust. Du ligger der og blør, higer etter luft og hulker av fortvilelse. Du vil egentlig bare bort.

Et lite rop i natten som fullstendig overkjøres av omgivelsene. Et proselens hvitt ansikt faller tilbake, og tårer innkapsler det lille håpet som forsvant. Forsiktig trekker det som en gang var et lys seg lenger og lenger unna, og ender opp som et lite glimt, langt i det fjerne, som snart er så lite at en må myse for å få øye på det.

Det føles som om alt er over. Du føler deg innestengt for alltid, i et mønster som er umulig å bryte ut av. Du skjønner ikke hva du gjorde før. Du skjønner ikke hva du gjorde galt.

Havet er en arena som vi vet lite om. I allfall når det kommer til de ekstreme havdypene. Hvilke hemmeligheter og skapninger som skjuler seg langt der nede er vanskelig å si, for det er snakk om så mange tusen meter at mennesker aldri klarer å oppholde seg der grunnet de enorme trykkforskjellene.

Hai er et av dyrene vi alle er kjent med og mange ser på akkurat disse fascinerende skapningene som nålevende sjømonstre. De er store og de er kjøttetere som angriper igjen og igjen med kaldt blod. Men vet vi en gang halvparten? De veier gjerne bortimot tre tonn og er 6,5 meter lange. Og de er i Norge, for bare få måneder siden ble en rekordhai fanget i Boknafjorden, nesten ett tonn tung og over fire meter lang. Det er litt ekkelt, er det ikke?

Havområdene er så gigantiske at det er vanskelig for meg å forstå omfanget av det enorme aralet. Hva er det vi ikke vet enda? Man ser bilder av enorme dyr som er slukt hele, enorme hvaler hvor kun hodet ligger igjen, hvem spiste?
Haiene er mektige, har lag på lag med tenner og størrelsen er enorm. Og det er bare snakk om de få vi har sett. Tenk deg at over 70% av jorda er hav! Og de enorme dypene, på over 10,000 meter. Det er ikke vanskelig å skjønne at det dreier seg om enormt med plass. Tatt i betraktning alt vi har utforsket og oppdaget på de 30% av jorda som er landområder er det helt guffent å tenke på alt vi ikke vet og som kan skjule seg i havdypene.

Men selvfølgelig, på de aller dypeste dypene finnes det ikke mye mat, temperaturen er ekstremt lav og trykket enormt høyt. Likevel er det rart å tenke på at 7,700 meter er så langt ned man har funnet liv - midlertidig. Og selv om sannsynligheten for at noen svære sjømonstre - som høyst sannsynlig trenger enorme mengder mat - svømmer rundt der nede er kjempelav, så er jeg ikke helt fornøyd med tanken på at man ikke vet.

Jeg er redd for å bade i sjø og hav. Jeg føler en utrygghet, jeg hater å se ned for å oppdage at man ikke kan skimte bunnen en gang. Det går kaldt nedover ryggen. Likevel vet jeg at haien skyr mennesker så langt det er mulig. Det er jo dessuten særdeles betryggende å ha i bakhodet at det er en grunn til at hai og andre sjødyr lever i havet, de er jo avhengige av vann for å leve og vil jo (forhåpentligvis) ikke videreutvikle seg og bli landdyr. Det samme gjelder jo mennesker, vi er avhengige av luft for å leve og dermed tilhører vi to helt ulike fora med et klart og betydelig skille. Men det er ikke til å stikke under stol at hai og andre uoppdagede sjødyr kan være VEL skremmende til tider, husk, de fleste av dem lever bare 200 meter fra overflaten og da er veien opp skremmende kort.

Kjærligheten er dere. Jeg lover.